Ida Cecilie

...på http://ida-cecilie.blogspot.com/

:-) :-) :-)

Totusenogti. Mitt fjerde tiår og mitt andre millenium. Til tross for at man i all sannhet bare går fra èn dag til den neste, kommer den årlige og etter hvert velkjente følelsen av å starte med blanke ark og løftet om at "i år skal jeg bli flink!" Jeg har alltid vært redd for å love meg selv for mye, i og med at graden av skuffelse blir desto større når jeg mislykkes. Men skulle jeg virkelig slå til i år og faktisk lage meg noen nyttårsforsetter (jeg gjør det ikke altså, bare på lat...kremt kremt), ville dette bli lista:

- Reise på venninneferie
- Ikke spise godteri hver eneste gang jeg får lyst på (nå har jeg starta på kromtabletter, så jeg er godt i gang med dette målet!)
- Slutte å finne på unnskyldninger for å sove bare litt til
- Treffe folk oftere utenom vors og byturer
- Oppleve mer av Oslo
- Få seksi magemuskler, wraow!
- Spare penger til tatovering
- Lære meg å bruke speilreflekskameraet jeg har "arva" av min kjære fetter og bruke bildene til blogging
- Apropos blogging: blogge mer, + mer interessante og kortere innlegg sånn at folk faktisk orker å lese! Viktig!
- Sitte mer på lesesalen
- Spre glede til folk rundt meg ved å gjøre små, men koselige ting som koster så lite men gir så mye
- Se enda mer på matprogrammer og faktisk eksperimentere litt på kjøkkenet
- Få mer ork til å gjøre ting som får meg til å føle at jeg lever :-)

Men som sagt: dette var bare en helt sånn "hvis-dersom-atte"-liste...




Ida og Seb ønsker godt nytt år :-)

Julen er en heidundrende høytid. Ikke bare daler engler ned i skjul, men jaggu er det lov å lyve som bare rakker'n også! Det er hemmelighetskremmerier overalt og hele tilværelsen har en aura av mystikk og magi. Og det er nettopp dette som er magisk med jula: venting og den herlige uvisshet. Så hvorfor i all verden må da alle butikker bruke gavepapir, gaveesker og gavebånd med butikkens logo eller navn på? Jeg skal ikke snakke så altfor høyt, i og med at vi på Bianco også har det sånn, men det er da ikke min feil heller! Poenget med å pakke inn gaver er jo at man ikke skal vite hva det er! Da kunne man jo like godt legge gaven i sin helhet oppi posen fra butikken med kvitteringa oppi også da, eller? Snakk om å fremme seg selv helt unødvendig. Jeg stemmer for å innføre gråpapir og rød tape som obligatorisk innpakningsmiddel i samtlige butikker - Nille som Høyer, altså! God jul!

Da jeg skrev overskriften til mitt siste innlegg, kom jeg til å tenke på en ting som har plaga meg lenge. Kan folk vær så snill å slutte med uttrykket "RIP"? Forstår de ikke hvor utrolig upersonlig, og (etter min mening) provoserende det er? Jeg forstår at folk ikke mener noe vondt når de skriver det, og at det sikkert i de fleste tilfeller er for å støtte eller vise empati, men det ordet fungerer rett og slett ikke. Blir fryktelig sint når jeg ser folk som lager grupper for avdøde gode venner som de kaller for "RIP (navnet til personen)". Jeg bruker selv mange engelske ord i dagligtalen, men når det kommer til død og sørgende etterlatte, så passer det seg bare ikke å komme med noe sånt. Man gidder liksom ikke å ta seg tid til å skrive "rest in peace" engang, bare forkortelsen RIP, som forresten høres fælt ut når man uttaler det også. RIP er noe som står skrevet på gamle gravsteiner i tegneserier på en skummel kirkegård eller noe sånt. På norsk heter det "hvil i fred", og selv om folk mener vel når de skriver RIP, så ser det bare veldig upersonlig og feil ut, i mine øyne. Av og til er ikke norsk så galt, nemlig.

En god latter forlenger livet, sies det. Dette er noe jeg håper er sant, og skal prøve å le bort alle sykdommer og dyreinfluensaer i framtida. Likevel er humor helt sikkert noe av det vanskeligste å gjøre; god komedie er en kunst. Derfor blir jeg så lei meg når folk først finner noe som funker, for så å dra det altfor langt!

Det beste eksemplet på dette i nåtida er suksessen "Torsdag kveld fra Nydalen", som jeg har fulgt sporadisk med på og for så vidt ledd en del av. Noe er veldig bra, annet kunne de spart seg for. En ting jeg faktisk syns var ustyrtelig morsomt var "Ungkaren Iran" og "X-factor Iran" osv. (Mobbing på religiøst og kulturelt grunnlag er så forbudt moro, hihihihi) Da dro de den "takk for deeet"-greia et par ganger, og det var stas, men nå de siste programmene jeg har sett (nå har jeg ikke sett alt, så dette er bare hvordan jeg oppfatter det) så drar de den aaaaaltfor langt. Det har liksom blitt deres overdøvende "greie" å si takk for deeeet etter annenhver setning. Folk må skjønne at når de har noe som funker - fortsett med det akkurat sånn! Ikke dra det ut i dimensjoner bare fordi man får en egen facebookgruppe som heter "det liker jeg svært godt. Takk for det!" Det er ikke nødvendigvis sånn at folk ønsker mer og mer og mer av noe de syns er hysterisk morsomt; man må posjonere det ut, være litt kostbar og ikke gjøre folk lei. Bare et lite juletips fra meg til dere. (Her kunne jeg avslutta med "takk for det", men jeg holder meg for god)



Jada, du er morsom, men litt mer "hard to get", takk.

Hvor er alle kontrollørene? Her har jeg, som pliktoppfyllende Osloborger, kjøpt meg månedskort og stempla dem når jeg skal, men ikke fått noen til å sjekke det siden april! Ingen kontroller på 8 måneder! Hvor er alle sammen? På alle andre busser/trikker/t-baner enn der jeg befinner meg?

Folk som kjenner meg vet at jeg ofte gjør som jeg blir bedt om; jeg kommer ikke for seint (med mindre det er totalt ute av min kontroll), og gir i såfall beskjed om at og hvorfor jeg blir for sein. Hater at det er meg folk venter på. Derfor har jeg, helt siden starten, vært like flink med å stemple alt fra enkeltbilletter til studentbilletter når jeg har reist kollektivt. Så den éne gangen for et års tid siden, hvor jeg stressa opp til t-banestasjonen med alt av pikkpakk for å reise hjem til Stavern ei helg, og tilfeldigvis glemte å stemple billetten min - DA var det kontroll. Tror aldri jeg har utnytta mitt blonde hår til å virke så dum som jeg gjorde den dagen. Jeg lata som om jeg trodde alt var greit med min nyinnkjøpte og ustemplede billett, og klarte (tro det eller ei) å snakke meg ut av 900,- i bot. Stolt og ydmyket på samme tid.

Men nå - total tørkeperiode! Det er nesten så jeg håper på kontroll hver gang jeg setter meg inn i et kollektivt fremkomstmiddel nå om dagen. Hadde jeg visst om dette litt før kunne jeg jo spart mangfoldige kroner! Det er nesten så jeg forstår dem som aldri kjøper billett, men tenker at "jaja, dersom jeg skulle få 900,- i bot, så har jeg likevel spart penger". Skal dette være straffen for å være pliktoppfyllende? Londonsystemet lenge leve!

Jeg syns mote er ustyrtelig morsomt. Ikke i den forstand at jeg slavisk følger den eller holder meg syklig oppdatert (i såfall ville nok dette vært enda en moteblogg), men jeg må bare le av hvor uforståelig den er. Det er jo greit nok at noe er "in" i et par måneder, slik at alle skal gå med disse bestemte plaggene, noe som fører til at alle som ikke følger moten faktisk blir de som blir lagt merke til. For det er nå en gang den kalde realiteten, og det er jo utholdelig. Og selv om jeg er klar over at ikke alt kler alle (som man ser skrekkeksempler på blant fjortiser hele tida), føler jeg likevel at moteconnaisseurs forskjellsbehandler litt. For hvis et plagg er moteriktig, så er det jo det uansett hvem det bæres av, eller? Tror du 6'erne hadde rullet inn dersom f.eks. Rosie O'Donnell hadde gått med noe sånt her?:
 
  

Skal alt av posete, knæsje og mandige klær se pent ut eksklusivt på tynne, høye modellaktige damer?
For jeg tror nemlig ikke at dette hadde slått an ellers... Sirkuset neste!

Jeg er glad i film. Veldig glad i film. Alle sjangre har sin sjarm, og jeg tar imot det meste med åpne armer og et enda åpnere sinn (det at jeg faktisk har sett hele filmer som "The hottie and the nottie" og "Glitter" sier vel sitt...). Og når man ser mye film, så er det visse ting som går igjen, akkurat som det har blitt en slags standard.

En av disse har jeg nevnt i bloggen før; det at man alltid sier "you're smart, you're funny" når man (særlig venninner) skal gi komplimenter til hverandre. Som om du er et unikum fordi du er både og. Og en annen standard er at hver gang det skjer noe traumatisk med noen, da særlig første scenen etter filmens klimaks, hvor politi og annet redningsmannskap "rydder opp" og hovedpersonene roer seg ned og sammenfatter det som har skjedd, har "offeret" alltid fått et pledd rundt skuldrene. Enten de har overlevd et drapsforsøk, havna i elva eller ramla på rattata i slalåmbakken, så er et ullpledd alltid den rette medisinen. Da er man varm og god og tenker ikke lenger på usle mordere eller mentale arr. Våte klær? Null stress - et pledd er tingen, ikke å ta av klærne og få igjen varmen. Dårlig nytt om at familien din har havarert på havet? Ikke noe problem, her er et pledd! Riflekuler i hodeskallen? Slapp av! Hold deg varm og god og spar penger på helseforsikring. Er dette løsningen på finanskrisa og hungersnød også mon tro?





Huff, fant du nettopp ut at du var Jesus' siste slektning? Jaja, sånn er livet.
Ta deg et pledd.

I dagens samfunn gjelder det å alltid være ett skritt foran. Man skal være nyskapende, "utenfor-boksen-tenkende" og gjerne en smule sjokkerende også. For det må nemlig det lille ekstra til for å vekke vår interesse nå til dags. Vi er langt forbi ost og skinke-stadiet. Det gode gamle holder ikke lenger - det selger ikke! Skal man i det hele tatt være så yesterday at man kjøper en baguett med ost og skinke, skal det i alle fall være vellagra camembert og løvtynn pepperskinke det er snakk om, kanskje toppa med pinnekjerner og hvitløksmarinerte krutonger. Bye bye, Norvegia.

Eksemplene er overalt! Gode gamle Imsdal med smak av...vann er byttet ut med "Imsdal - pære og ingefær" eller "Imsdal - lime og fiber". Fiber? Hvordan smaker fiber? Og hvorfor skal vi i det hele tatt omtale det som en smakstilsetning? Er det fordi det er trendy og helt usannsynlig "outside the box"-tenkning å komme opp med en så radikal idé? I butikken selger de nå jule-yoghurt med smak av både gløgg og rom/rosin. Gode gamle Fun Light jordbær eller appelsin står nå i skyggen av Artic Blueberry, og den o'så attraktive Nivea Aloe Vera-dusjsåpa på TV trollbinder oss med ingredienser som "svalende agurk og grønn te". Ah! Akkurat den kombinasjonen jeg har vært på jakt etter. Og apropos aloe vera; jeg kom over en type vann med aloe vera-biter. Kandiserte, vel å merke, men fortsatt. Hvorfor? Hva var galt med tida da appelsin og jordbær var de to største motpolene og de eneste naturlige alternativene? Jeg føler meg gammel.

Alle er så utålmodige i Oslo. Etter å ha bodd i hovedstaden i over ett år føler jeg meg akkurat passe kjent, og har opplevd både fantastiske og heller tvilsomme episoder blant folkemengdene i den stadige rushtrafikken. Min naturlige skepsis har etter hvert blitt likegyldig aksept, og jeg må bare innse at alt finnes i denne byen! Likevel er det én ting jeg ikke klarer å slutte å irritere meg over: folk som absolutt SKAL trykke på "åpne-knappen" på t-banen helt til døra faktisk åpner seg. Aaaarg!!! Jeg, som alltid er tidlig ute når det gjelder det meste, reiser meg opp før de andre og trykker på åpne-knappen idet toget ruller inn på stasjonen. Dermed lyser den rødt og grønt, og når toget stopper lyser den grønt et par sekunder før døra åpner seg. Folk som har tatt t-banen i Oslo mer enn én gang er nok klar over det. Så hvorfor i all verden skal folk stå der og trykke febrilsk som gærne aper i et banantre når det holder i massevis å trykke én gang, som Ida allerede har gjort for dem. Jeg blir gal! Og for å dra en aldri så liten "tørris" her på slutten, så er det bare å konstatere at ja, dette trykker på de gale knappene hos meg.




Ææææ, hvorfor åpner den seg ikke???

I går var jeg på improvisasjonsteater for første gang. Jeg tenkte at dette kunne slå begge veier; enten blir det usannsynlig pinlig eller ustyrtelig morsomt. Det er ingenting verre enn dårlig komedie. Folk sitter forventningsfulle og spenner lattermusklene mens de venter på poenget uten å skjønne at det nettopp kom. Jeg har vært med på amatørkvelder før hvor det har vært lange stunder med pinlig stillhet. Det er grusomt.

Heldigvis var gårsdagen en positiv opplevelse. Tror ikke jeg har ledd så mye på lenge! Alt blir så mye mindre høytidelig når man bare tar ting på sparket, og det er umulig å drite seg ut eller glemme replikker - for du kan dem ikke enda. Sikkert gøy å holde med på, men jeg tror ikke jeg ville prøvd meg som komiker av yrke. For det første tror jeg ikke min tørre og veldig tilfeldige humor ville skapt latterbølger gjennom et publikum, og for det andre tror jeg det må være vanskelig i det virkelige liv. Du må jo alltid være morsom! Du kan liksom ikke ha en "dårlig dag" eller stille opp på fest uten et par catchy punchlines i baklomma, for du er jo komiker. Du blir betalt for å få folk til å le, og hver gang du stiller opp på et intervju er det forventa at både reporter/programleder og et eventuelt publikum får trent magemusklene på lik linje med et par runder sit-ups. Hvilket press!

Derfor skal jeg bli jurist og virke både prippen, blodseriøs og iskald sånn at jeg kanskje kan overraske med mine tørre spesialiteter à la "det var en gang...så ble det en korridor".

     

Look how much fun I am...

Av og til får jeg bakoversveis av forskningsresultater. Det er sånn at jeg nesten ikke kan forstå at menneskelig intelligens, selv med statlig støtte og endeløs ressursbruk, er i stand til å utrette noe av det jeg får høre om i media til daglig. Man burde bare genierklære hele sulamitten!

Revolusjonerende undersøkelse avsløres i VG i dag. Søvnforskere har, etter intens jobbing, funnet ut at dersom ungdom legger seg senere i helgene, så kommer de til å være trøtte mandags morgen! Deres råd er derfor at den yngre garde legger seg maks to timer senere i helga enn i ukedagene. Godt jeg fikk greie på dette!

En undersøkelse fra the great US & A fortalte oss nylig at dersom du er overvektig - så dør du tidligere. Og forskningen på denne lille åpenbaringen har foregått i ikke mindre enn 30 år! God tidsbruk :-)

Norske menn er mest attraktive som ektemenn fordi de er så flinke til å hjelpe til med oppvask og støvsuging, sier en amerikansk undersøkelse. Skal jeg bli stolt av mine mannlige landsmenn nå? Eller kanskje jeg skal bli bekymra for all at verdens middelaldrende og gifteklare damer plutselig bosetter seg her på jakt etter en mann med våtmopp i hånda? Hvorfor er dette relevant på noen måte?

Også har vi jo selvfølgelig marsipanrosa på toppen av kremkaka -  mannen som brukte tre år på å finne ut av hvorfor vi får navlelo. Og hva fant han ut? Jo, det er nemlig tynne kroppshår som trekker til seg partikler fra f.eks. klærne våre og samler dem inni navlen! Tenker han pusta letta ut når han endelig kunne markere det svaret med to streker under! Og for den saks skyld: hvordan kommer man frem til sånt ved forskning? Studerer loet under mikroskop? Hva mer kan man gjøre, liksom?

Nei det er enda godt man vet å prioritere i statsbudsjettet, og ikke bevilge penger til oss pengelense studenter istedet!

Når nettene blir lange og kulda setter inn
så deler Ida oppskrifter på lille bloggen sin
Hvis ingen går i fella og blir for ivrig
skal alle sammen snart få no' å bite i

Ja, jeg kan være litt av en poet. Men jeg er også en dreven bakemester! Og for en stund tilbake lærte jeg (av min kjære mor, så klart - det er jo sånn det foregår) oppskriften på verdens beste dessert! Den er rett og slett altfor god til å bevare hemmelig, så her skal dere få oppskriften:

Flytende sjokoladekake (fondant)

- 200 gram lys kokesjokolade
- 200 gram margarin

Først smelter du smøret i en kjele, også har du i sjokoladen i biter etterpå.
La det smelte sammen til en herlig digg masse

- 4 egg
- 2 dl. sukker

Dette må piskes til eggedosis (du kan stoppe når det har blitt hvitere i fargen og litt "fast i fisken")

- 2 dl. hvetemel
- 1 ts. bakepulver

Bland det tørre inn i eggedosisen, også ha oppi sjokoladen og smøret til slutt

Hell blandingen oppi en rund kakeform (24 cm) på nederste rille i ovnen på 200 grader i 15-20 min. frem til kantene er stive, mens midten fortsatt er geléaktig.
NB: dersom stekeovnen din er av den "eldre" typen må den stå litt lenger enn dersom ovnen er ny. Jeg har erfart at i en relativt ny ovn er 18 minutter perfekt!

Denne kaka MÅ serveres med vaniljeis som en slags kake-saus-ting. Mmm, rett og slett fortreffelig - anbefales på det sterkeste. Lykke til!

    

Dette er selvfølgelig en veldig alminnelig restaurant-presentasjon av en fondant.
Min er mye mer dekadent og appellerende, skal jeg love dere.

Melankoli er ikke min greie. Tanken på at alt som skjer, inkludert det vonde, har en mening og leder opp mot noe bedre er en gjenganger i hodet mitt. Det er ofte lettere å takle motgang på den måten, noe jeg har erfart opptil flere ganger. Når mp3-spilleren blir stjålet og kjøkkenskapet ramler ned fra veggen sånn at alt av tallerkener og glass knuses (ja, det har nylig skjedd), så ble det vel bare sånn. Smilet skal frem - positiviteten er god å ha på skuldrene. Som en venn av meg ofte sier: "hvorfor være sur når man kan være blid?" Av og til kan det bare ikke sies enklere enn det.

Men så er det ganger hvor selv det fattigste smil ikke kan gjøres ekte, og hvor klumpen i halsen vokser seg større ved hver gang du sier "her går alt fint". For du vet at du lyver. Man er ensom, noe som er en merkelig følelse når man vet hvor mange man har rundt seg. Tida man tilbringer med seg selv er ikke så fin som man kanskje trodde den skulle bli. Rastløs er vel et passende ord. Det er nok å gjøre og ta tak i, men tankene er alle andre plasser - helst der de ikke skulle være.

Likevel er det kanskje i nettopp slike stunder at man skal skru smilet på og ikke gjemme seg i sitt eget mørke. Man trenger ikke være falsk eller holde ting inni seg, men prøve å tenke framover. Gjøre ting som får en til å le, og da mener jeg le av hele sitt hjerte. Omgi deg med mennesker du ikke trenger å "late som" til. Tenk at det går over! Bak skyene er himmelen alltid blå; klisjeer er merkelig oppløftende i sånne situasjoner. 

Hvorfor er det sånn at noe smaker godt for noen, men ikke for andre? Jeg forstår ikke hvordan folk kan syns at fantastiske ting som hvitløksdressing og sjokoladekakeglasur kan smake vondt. Altså å spise det og få lyst til å spytte det ut igjen med det samme. Er smaksløkene våre virkelig så forskjellige? Er ikke ei tunge bare ei tunge, for å si det veldig direkte (og kanskje litt småkvalmt)? På den annen side kan jo ikke jeg begripe at noen takler å spise fettrandene på et kjøttstykke f.eks, og grøsser på ryggen bare jeg nevner det. Yuck!

Hvordan i all verden har det seg at ledninger alltid vikler seg inn i hverandre? Er de veldig glad i fysisk kontakt med andre ledninger, eller er det rett og slett en slags ledningnisse som på magisk vis dukker opp så fort du snur ryggen til og bøller med dem? Uansett hvordan du legger stikkontakter, ørepropper, ladere eller nettverkskabler, vil de alltid være tvinna sammen når du skal bruke dem igjen. Hvorfoooooooor?

Hvem var det som gjorde ting for aller første gang? Hvem bygde en båt eller sa ordet "finurlig" eller fant ut at "ja, melka som kommer ut fra kua, den skal vi drikke!", for aller første gang? Folk sier at "jo men det har da utvikla seg gjennom mange år etter prøving og feiling og til slutt suksess", men noen må jo ha gjort det aller aller aller først! Ææ, sånne tanker gjør meg i grunn litt smågal... Tenk: noen må ha gjort det først, før alle andre! Og det hadde det jo vært stilig å bli udødeliggjort ved at man var den aller første som nevnte Tannfeen som en uskyldig løgn til de forskrekkede tannløse barna sine eller som drassa med seg et grantre inn i stua for å pynte det med glitter og lys.

Ida. Sikkert et av Norges vanligste jentenavn. I følge SSB er det 16 491 norske damer ved navnet Ida, og det lå på topp i 1990 så vel som i 2000. Alle kjenner noen som heter Ida, og derfor er det veldig vanlig å spørre "Ida hvem?" hvis noen forteller noe om en eller annen Ida. Sånn sett er jeg glad for at mamma og pappa slang på Cecilie som mellomnavn. Dermed deler jeg navn med bare 113 andre her til lands, og da blir jeg fort mye mer spesiell. I tillegg er det så kjekt i de fleste sammenhenger å kunne ha et ekstra navn å spille på, for når noen nevner "Ida Cecilie" i min vennekrets, så vet de med en gang hvem det er (forhåpentligvis).

Av og til stusser jeg litt over mitt eget navn, og tenker at det kanskje er litt kjedelig. Ida er liksom enten ei søt lita jente eller en gammel tante med knute i det grå håret. Men når jeg f.eks. leser at Morten Harkets datter heter Karmen Poppy eller Geri Halliwells jente bærer navnet Bluebell Madonna - da er plutselig ikke Ida så verst likevel.

Det er rart dette med navn. Noen passer utmerket til å hete akkurat det de heter, mens andre overrasker oss med navn versus utseende. Likevel føler jeg at foreldrene (særlig kjendiser) av og til er litt korttenkte når det gjelder å navngi sine små avkom. Det virker ikke som om de tar i betraktning at disse barna faktisk må vokse opp og uttale og stave og stotre frem deres gitte navn helt seriøst til Telenors kundeservice eller til sentralen hos Peppes pizza. "Ja, hei du, det er Moon Unit Zappa som ringer", eller "mitt navn er Pilot Inspector Lee, og jeg sliter litt med internettforbindelsen". (Ja, det er faktisk reelle navn fra vår gale vide verden) Moxie CrimeFighter og Saffron Sahara er også fine kandidater til navn jeg skulle like å høre ved døpefonten. Kanskje det å bli hetende Ida rett og slett er en aldri så liten velsignelse.

    

Det var en gang en Ida.....

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, er vi jenter mestere i å lure oss selv gjennom "gode" unnskyldninger for å bevare et godt selvbilde. Sjokolade med nøtter og frukt er jo egentlig sunt, og onsdag er tross alt lille-lørdag, så da er det lov med utskeielser. Selv om vi i bunn og grunn er klar over at dette er en håndfull regelrett drittpreik, er vi flinke nok til å overbevise oss selv om at det er sant likevel. Jeg er også flink til det! Likevel gjelder dette unnskyldninger for å slippe unna ting som er "ork" eller å unne meg selv noe godt i ny og ne; jeg ville aldri kunne leve med en løgn slik som f.eks. denne dama gjør.

Når ble det å tjene penger på å ha sex med folk definert som noe som helst annet enn prostitusjon? Man kan gjerne maskere det bak en fancy tittel som "terapaut", og få kunden til å kle av deg en dressjakke fremfor et miniskjørt og nettingstrømper, men i bunn og grunn er ikke dette noe annet enn luksusprostitusjon. Det å prøve å rettferdiggjøre dette ved hjelp av fremmedord eller uttrykk som "seksuell helbredelse" blir heller komisk enn overbevisende.

Og bare for å nevne det, så mener jeg at damer som har casual sex med velstående menn for å få dyre smykker, kjoler osv ikke er en døyt bedre! Man kan si hva man vil for å få ting til å høres bedre ut for andre (eller kanskje først og fremst for seg selv), men det er ingen forskjell på å få sedler stukket nedi trusa og det å utnytte folk for ekstravagante gaver.

(Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om damer som er i et forhold hvor de blir litt borskjemte, men de som lar seg synke ned på det nivået at de gir seg selv fysisk bort til menn med det mål for øyet å få ting - bare så det er klart)

Vanskelig å kontrollere pusten. Klarer ikke å styre meg selv. Hjertet banker fortere idet en oversvømmende eksplosjon av sanser skyller bort både selvdisiplin og verdighet. "Dette er siste gangen" - et løfte jeg har gitt meg selv ved utallige anledninger, men alltid klarer å bryte ved bare det minste blikk eller lukt. Hva er det som går av meg? Jeg er jo en fornuftig ung dame med gode verdier og moral, men dette er noe jeg ikke kan styre. Som en kraft større enn meg selv; en guddommelig og uovervinnelig kraft. Så jeg lar fristelsen ta overhånd, gang på gang. Det føles så galt - men likevel så godt. Det er deilig å være syndig.
                     

Valgkampen nærmer seg slutten, og i natt vil resultatene vise seg svart på hvitt. (Kanskje det heller var rødt eller blått på hvitt?) Mange kjenner det nok i magen i dag, og det gjenstår å se hvem som kan sprette champagnen og hvem som må begynne å finne svakheter ved den kommende regjeringa til å bruke under neste valgkamp. Jeg har, som de fleste andre, gjort min borgerlige plikt, og fikk meg jaggu en god latter på vei inn til valglokalet også!

Det kunne nesten virke som om man gikk på en slags rød løper inn til gymsalen på Sofienberg tekniske fagskole i går ettermiddag. Representanter fra ulike partier stod klare med partiprogram og et lokkende smil idet du gikk forbi, bare sånn for å prøve å overbevise deg en siste gang. Jeg lurer på om det faktisk er de som tenker "ja, søren heller! Nå er jeg jo egentlig på vei inn for å stemme på Ap, men jeg tror jammen meg at jeg skal høre hva den velkledde FrP-mannen har å si". Bare sånn for å ta en radikal endring helt på tampen for å gjøre livet ekstra spennende. Er det faktisk noen som stopper for å høre på dem, mon tro?

Og bare sånn by the way: jeg setter virkelig ikke pris på FrPs invasjon av mobilen min om dagen. Det blir litt sånn "vææær så sniiiiill å stemme på oss, blunke blunke". Tror jeg har fått fire-fem av omtrent samme melding, og jeg kan faktisk ikke huske å ha satt meg opp på ringeliste hos dem noen gang. Men det er vel sånn det er med hun godeste Siv; you can run but you can't hide.  

Når man for en gangs skyld skal være flittig og lese statsforfatningsrett på en søndag (og det er sol ute!), hvorfor virker det da som om faget selv, eller rettere sagt boka, ikke ønsker det av meg? Nå kunne jeg egentlig brukt dette som en "kosmisk" årsak til at jeg heller skal ta det med ro; vi jenter er flinke til å finne på unnskyldninger som gjør livet lettere for oss selv. Men jeg skal bli flinkere til å ikke lure meg selv bevisst, så jeg får vel bare innse at det er den #?@%&!! bokas feil!

Hvorfor hvorfor hvorfor lages det bøker som ikke vil holde seg åpne? Så lenge man befinner seg akkurat i midten av boka, er det greit, men alle sidene før og etter den eksakte midtdelen, nekter å samarbeide. Man er nødt til å fysisk holde på den ene sida for at boka ikke skal smelle igjen, noe som er fryktelig irriterende! Lesinga tar dobbelt så lang tid som nødvendig, bare på grunn av selve materialet av bokas omslag! Ikke kan du legge den rett ned på bordplata - det er jo det verste, og du kan ikke lene den opp mot noe heller, for da sklir den ned. Kan ikke noen brilliante hjerner der ute vær så snill å finne opp en slags duppedings som man fester boka (og sidene!) til mens man noterer på pc-en? En eller annen genlal liten supersmart livreddende bokholdende ting!

Nei, takk og lov for lovsamlinga og dens blytunge knallrøde omslag. Heller litt tyngde enn masse unødvendig frustrasjon. Det hører ikke hjemme på en søndag!

 

Åå, skal det gå???              Vær så sniiiiill?                  Come on!                  Game over

Alle jenter opplever det samme; den ene uka i måneden hvor naturen må gå sin vante gang, som alle mannfolk holder seg for ørene og skriker for å slippe å høre noe om. Det er uunngåelig, og for mange uutholdelig. Og selv om jeg forstår at dette kan være et rent helvete for de som virkelig sliter med voldsomme smerter både på inn- og utsiden, er det én ting som i mange tilfeller gjør meg flau over å være jente; hvorfor skal man absolutt bli så inni gampen bitchy?

For mange jenter er den månedlige premenstruelle fasen en unnskyldning, om ikke en grunn til å plutselig være et mensmonster. Jeg tror nesten at mange ser på kalenderen og tenker "åja, i morra er jeg premenstruell, og da får jeg endelig lov til å sutre og mase og gjøre livet surt for alle rundt meg, spesielt kjæresten, og de er pent nødt til å vise forståelse, for det er jo tross alt bare hormonene som gjør meg sånn!" Jeg syns så utrolig synd på gutter som må leve med den type jenter! Det er så dårlig og lusent gjort å bruke dette som en årsak til forferdelig oppførsel, og forvente at det skal aksepteres og forstås ihjel av menneskene rundt seg. Skjerpings!

Jeg kom over bloggen til en viss fotballfrue for litt siden, og leste dette innlegget, som fikk meg til å tenke på nettopp det her. Selvfølgelig merker jeg jo selv at jeg av og til ikke føler meg helt fresh og fjong i disse periodene, men at dette skal være en grunn til å spre negativitet og lage dårlig stemning, ser jeg ikke poenget med. Skal dette være en lettvint vei ut av en krangel med seieren i behold, bare fordi gutter "ikke forstår seg på" mensen og andre jente-issues? Igjen: stakkars stakkars gutter!

Nei, jeg tenker som så at "sånn er det bare". Vi må gjennom det på en eller annen måte, og kan selv velge om vi ønsker å være unødvendig aggressive og ty til konstant småpirking, for så å skylde på alle hormonene, eller forholde oss positive og slutte å la dårlig selvfølelse gå utover andre. Jeg kunne aldri tenke meg å smelle til med et voldsomt raseriutbrudd for etterpå å si at "du skjønner, jeg skal ha mensen..." Det er bare så latterlig, og jeg måtte få det ut! Skyld på hva enn du vil...

Av og til er det så mye enklere å planlegge fremtidige gjøremål enn å faktisk sette dem til verks. Tanker som at det skal bli så spennende å leve sparsomt, motiverende å få på seg treningstøyet og rent morsomt å lage seg sunn og god middag som er bra for kolesterolet, høres både smart og lurt ut samtidig. Det er bare én liten ting man må gjøre før man setter i gang, men plutselig står man der. Ingen unnskyldninger - ingenting å gjemme seg bak. Sommerferien er over (det var nemlig lov å spise sjokolade helt frem til søndagen før skolen begynte) og mandagssniken trenger seg innpå og maler tilværelsen full av hverdag. Selv den minste ting, som å skifte ut søppelposen på badet eller å poste et brev på postkontoret 100 meter borti gata blir ting man utsetter i det vide og brede. Den rosa negellakken jeg har tenkt på å fjerne i et par uker nå, sitter fortsatt som støpt og gror seg fast til langt nedi neglerota, bare fordi "vi tar det senere i kveld".

Av og til er det imidlertid også fantastisk morsomt å planlegge fremtidige gjøremål. Ting man faktisk vet at man kommer til å få gjort. Som for eksempel å kjøpe inn fine lysholdere, vaser, blomster, tekopper og tannbørsteglass til min nye leilighet!! :-D Tror nesten ikke det har gått helt opp for meg enda, men oppi hodet mitt er alt hvert fall ferdig møblert og det ser veldig lovende ut. Nå er det jo ofte sånn at sånne ting gjerne er aller mest moro i planleggingsfasen (og ikke minst "handle-inn-ting-på-IKEA-fasen"), men jeg kjenner at jeg gleder meg alvorlig til å innrede og gjøre dette koselige krypinnet mitt. Innflytning skjer neste uke, og bilder kommer selvfølgelig rett etter "nå-er-jeg-fornøyd-fasen". Jeg ser for meg en fin fremtid med tapaskvelder, sofasliting og telysbrenning hjemme hos meg - i min leilighet - hjemme. Nå trosser jeg den altoppslukende norske janteloven og sier at jeg endelig begynner å føle at ting ordner seg for snille jenter...til slutt.



Nja, kanskje ikke helt... Men søren meg ikke langt unna heller!

Siste tida på videregående fikk også vi bakfulle russeelever oppleve noen av Kunnskapsløftets virkninger. Helt ferske lærerspirer fikk vikariere i en og annen norsktime, og måten vi skulle lære på var gjennom inspirerende samtaler i plenum og andre finurlige ideer. Alt skulle være så annerledes og nymotens, så det var nesten så jeg fikk lyst til å snakke om "da jeg var ung..."

Forandring kan av og til være til det beste. Røykeloven, homofile ekteskap og Top Shops fremtidige inntreden i Norge er alle gode endringer i et samfunn i vekst. Andre ting, som Postens nye logo og mange av reformene innenfor skolevesenet, kunne man gjerne vært foruten. Trym, min lillebror på 13, begynte nå i åttende klasse, og som alle andre grunnskolebarn i Norge kommer han hjem med en hel haug allerede godt brukte og nedskrevne bøker. Disse skal selvfølgelig settes bind på, en oppgave mamma tar seg av samme kveld. Når Trym kommer tilbake på skolen neste dag får han en pog (du husker de festlige store "knappene" alle samla på som var populære på 90-tallet?) for sin gode innsats. Dette var visst et system de også hadde på barneskolen, hvor barna ble belønnet hver gang de gjorde noe bra.

Jeg merker bare selv at jeg rynker på nesa av det her. Selv om jeg for så vidt kan forstå tanken bak (at det skal fremme lærevilje sånn at det blir "kult" å gjøre det bra), er det for mye jeg misliker ved det. Trym sier selv at han merka fort hvordan folk forandra seg etter at dette ble innført; rampete bøller som plutselig oppførte seg som engler foran lærere, sånn at de kanskje skulle få et par pogs. Fremmer ikke dette en falskhet og unødvendig konkurranse blant elevene? Da blir det jo sånn at man ikke ønsker å gjøre det godt av de rette årsakene, tenker jeg. Selv prøvde jeg alltid å gjøre det bra på skolen, men vet jo selv hvordan jeg selv hadde følt meg og hvordan jeg hadde blitt oppfatta av andre dersom jeg hadde opparbeida meg en stor samling av pogs. Jeg klarer derfor ikke å se at et par fordeler kan veie opp for alle ulempene ved et sånt system, og er glad jeg slapp å oppleve det. Barne- og ungdomsskoleelever har da nok å tenke på i skolesammenheng ellers, spør du meg.

             

En sånn samling banker et rent                     Glem CV - ta med disse på jobbintervju!
6'er-vitnemål ned i støvlene any day!

Kunst er sære greier. Dersom man virkelig går inn for det med en smule kreativitet og en dæsj latterlig surrealisme, kan alt betraktes som kunst. Nøkkelknippet mitt kan være et metallisk kaos som symboliserer den vestlige verdens uoversiktelighet og materielle fangenskap. Hybelkaninene under sofaen kan representere en sammenslutning av bortgjemte destruktive krefter i menneskesinnet, mens den tomme melkekartongen på gulvet ved siden av meg er en metafor for livsgrunnlagets uunngåelige tapping og uttørking.

Grunnen til at jeg kom på dette med sær kunst er fordi en eller annen (for meg) ukjent kunstner har sitt eget lille art display på t-banestasjonen her på Carl Berner for øyeblikket. Her viser han noen hvite krusseduller på svart bakgrunn, som ser ut som noe man kunne lage på ca fem sekunder i Paint, og skriver ord som "place" og "trace" under dem. Dette for å få bildene til å eksistere i harmoni med hverandre og for å vise oss "vanlige" mennesker at dette faktisk betyr noe. Og i midten av disse herlige drodlene, er en liten videosnutt av en mann (vet ikke om det er kunstneren selv eller ikke), hvor han bare stirrer ut i lufta. Skal dette gi oss et inntrykk av at han befinner seg i midten av "place" og "trace" da, og at han ikke finner veien til noen av dem? I såfall er jeg ganske lost selv...

Nei, alt dette med kunst og hvordan man velger å meddele sin inspirasjon og sine baktanker, blir for meg altfor sært i de fleste tilfeller. Når Marianne Aulie maler et klovnebilde (hm...originalt) iført Evas drakt og en blomsterkrans på hodet, får så å legge seg langflat oppå bildet i sjøen for å uttrykke kvinnekamp eller hva søren hun gjorde det for, da trekker jeg litt på smilebåndet. Er det ikke bare nok en unnskyldning for å vise folk rumpa di..? Og det er jo nettopp sånne überspesielle mennesker som former vårt syn på alle som kaller seg selv for kunstnere. Jeg er helt klart for kreative mennesker som ønsker å uttrykke sine tanker og følelser på et lerret, men av og til blir det bare too much, for å si det på godt norsk. Da kan alle kunstkjenneres "ooooo'er" og "aahhh'er" reise dit det kraftige jordens krydder sår sine spirer på søken etter Moder Jords barmhjertige livets gave - eller bare dit pepper'n gror.

                 

Ja, det er faktisk sånn de ser ut, og denne laget                      Look, I've made an art! :-D
jeg på hele 3 sekunder. Flinke meg!
 

Av og til befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg ikke vet om jeg skal le meg skakk ihjel eller gråte av forferdelse og avsky. I går, da jeg klikka meg inn på dagbladets nettside, opplevde jeg nettopp en slik situasjon. Mens jeg leser gjennom artikkelen, som er fylt til randen av dobbeltmoral, opplever jeg både en økende irritert puls og tanker om at "nei, dette kan vel ikke være seriøst..?"

Først og fremst må jeg bare si at jeg er fullstendig klar over at dette er én manns uttalelser (sammen med et par andre som sier seg enig), og skal ikke komme med påstander som setter folk i bås på noen måte. Det som gjør meg så utrolig provosert her er denne mannens uttalelse om at "nordmenn bør innrette seg etter bydelen". Men hvor i verden er det vi befinner oss da? Jo, nettopp i Norge! Et land hvor homofili, generelt sett, blir akseptert og respektert, og et land denne herremannen har valgt å bosette seg i. Nå kjenner ikke jeg hans livshistorie eller årsaker for å komme til Norge, og jeg forstår at han er oppvokst i én bestemt kultur som befinner seg milevis unna Norges kultur på mange områder. Likevel må han ikke glemme hvor i verden han befinner seg, og respektere nordmenns livsstil og tankegang på samme måte som han krever respekt av oss. Muslimer får bygge moskeer i landet vårt og praktisere sin religion slik de ønsker det, noe som ikke er en del av vår kultur. Det at to menn som er glad i hverandre skal få gå fritt hånd-i-hånd på gata er da for meg en selvfølge!

For å sette ting litt på spissen, tviler jeg sterkt på at jeg og en gruppe venninner kunne bosatt oss i en bydel i et muslimsk land og nedlagt forbud mot hijab innenfor det området. Skulle vi da skylde på at det ikke er en del av vår kultur, og at muslimer derfor måtte innrette seg etter våre ønsker? Jeg tror nemlig ikke at vi hadde kommet så langt med det...

Så jeg oppfordrer homofile og lesbiske til å gå i tog nedover Grønlands gater og klemme og kysse og holde hender så mye de bare orker! Vi må bare lære oss at vi er forskjellige og akseptere det, om ikke annet. Så lenge folk er lykkelige med seg selv og livet de lever, tenker jeg at det er det viktigste av alt - ja, kanskje til og med meninga med livet!

"Og hva med søstra til Jan? Er hun død?"
"Ja!"
"Og Arne fra Hagalia, er han død, da?"
"........ja! Og kona hans også!"

Slik foregikk en høylytt, og ganske morbid samtale jeg overhørte på en koselig svipptur innom Nevlunghavn konditori tidligere i dag. To gamle mennesker, en mann og ei dame på rundt 70, satt og nærmest ropte hverandre inn i øret og hadde en aldri så liten "catching up"-samtale over en kaffetår. Og det var jammen meg ikke den vanlige og obligatoriske "hei-det-var-lenge-siden-sist-samtalen" vi hjemvendte studenter har med gamle bekjente hver ferie, hvor vi spør hva man studerer eller jobber med om dagen. Neida, nå går vi rett på det store spørsmålet: lever han/hun lenger, eller? Merka at denne endringa i forhold til å treffe bekjente etter hvert som man eldes, fikk meg til å sitte der humrende for meg selv. "Ja, broren min døde jo for en fem-seks måneder siden, han", kommer det plutselig fra den krokete gamle dama. "Ååja", svarer mannen lystig, som om det skulle være det mest naturlige i verden. Og det er det vel for så vidt også, når man kommer oppi åra, og jeg merka at jeg måtte trekke på smilebåndende selv. Ser ikke helt for meg en sånn samtale over et par flasker Bare rusbrus og en vodka-battery i nærmeste fremtid, men kanskje nettopp et sånt spørsmål ville vært den ideelle ice breakeren på neste fest? "Heisann du! Du lever enda, altså..?"

Hvorfor sier vi ting som "det var en god film - for å være norsk"? Har vi så lave forventninger til våre egne prestasjoner på det kulturelle området at vi lar oss begeistre mye lettere enn vi ellers hadde gjort? Hadde vi lovpriset Max Manus og Flåklypa like høyt hvis førstenevnte handla om Vietnamkrigen eller Solan Gundersens velkjente replikk var "oh drag me backwards into the bird box!"? Syns det er litt nedverdigende, for da er man aldri helt bra - bare for å være norsk.

I amerikanske filmer, særlig når venninner, skal komplimentere hverandre, så sier de alltid "you're smart, you're funny" - akkurat i den rekkefølgen. Bestandig! Hvorfor er det sånn? Er det et overveldende pluss og en svær skinnende stjerne i boka at ei dame kan være både smart og morsom? For det er sjeldent, mener jeg! Det er vel bare DU i hele denne vide verden som har begge de kvalitetene på én gang, og dermed er du et catch uten like.

Hvorfor lages det fortsatt reklamer à la Vanish og Cillit Bang? Og for ikke å snakke om TV-shop-reklamene!
"Neimen, Bobby, den nye Vacuum Express Super Pro Master 3000 kan vel ikke fjerne ALLE disse tilfeldig utstrødde kattehårene med bare ETT eneste sveip?" Nei, for som den skadefro skeptiker du er, så er du vel bare med i reklamen for å godte deg over alt den nye Vacuum Express Super Pro Master 3000 ikke klarer med ett sveip? Og det beste er når de er dubba også; hvor alle menneskene er supereksentriske og prater med konstant åpen munn og man har prøvd å få det til å fungere på norsk. Tror de at noen faktisk tar dette seriøst lenger..? Oh well, latterlig PR er vel like god som enhver form for PR disse dager.

Og når vi snakker om reklamer (dette irriterer meg, nemlig): hvorfor hvorfor hvorfor bruker damer løsvipper i mascarareklamer? HVORFOR?! Altså, vi jenter ønsker å se hvordan produktet faktisk virker, for via reklamer blir vi jo villedet til å tro at vi ser like fantastiske ut uansett hva vi bruker. Hvordan kan vi se hva slags effekt produktet har når de ikke engang benytter seg av det i reklamen? Som Nemi ville sagt: verden vil bedras.

Dette med mine trivielle, og kanskje tankevekkende spørsmål, kommer nok til å bli en gjenganger i bloggen etter hvert som jeg kommer på flere nøtter. Inntil neste gang, kanskje noen vil gi meg tilfredsstillende svar på de jeg allerede har presentert?
           

 Hva er dette egentlig reklame for?                                ...and a new haircut?

Ulende vind lager kvalte ekko gjennom sprekker i dører og karmer. Dansende regndråper på kjøkkenvinduet flokker seg sammen og danner et utydelig mønster i glasset.  Det knirker og gir etter litt etter litt i huset mens de tunge skyene ovenfor vrir seg som våte badehåndklær over landskapet. Høres ut som en perfekt sofasittende og filmkikkende høstdag, ikke sant? Egentlig var dette et nokså poetisk forslag fra min side for å beskrive sommerværet som ble benådet til oss Vestfoldinger i år. Minimalt med grilling, en beskjeden bikiniskille og støvete, ubrukte sandaler i skohylla blir bare noen av konsekvensene dette får, og jammen har det blitt pinlig lite jordbær med fløte også. Nåvel, sommervær eller ei, enda en langferie nærmer seg slutten, og hverdagen i storbyen kaller.

Etter tre måneders skolefri merker man (fælt å si det men..) at hverdagen sakte men sikkert smyger seg inn i den delen av hjertet som føler savn. Struktur, rutiner og en anstendig døgnrytme virker ikke fullt så grusomme som de gjorde for noen måneder siden, og blir selve definisjonen på et elsk-og-hat-forhold i tilværelsen. Men for å benytte meg av det lille snevet av selvinnsikt jeg har, regner jeg med at jeg ser tilbake på dette innlegget med gru om et par ukers tid.

På torsdag bærer det avsted inn til travle og yrende Oslo igjen, og for min del vil det bli en helt ny start. Forhåpentligvis en god og frisk en full av latter, filmkvelder, studentkroer og t-baneturer! Klarer jeg også å mikse inn en god porsjon arbeidslyst med i den blandinga, tror jeg det kan bli et fantastisk år.

Kroppens anatomi, funksjoner, ulemper og fordeler er noe vi alle lærer gjennom hele livet. Enten det er via bøker, erfaring eller pinlige samtaler med mor og far, er det kunnskap vi alle er dømt til å tilegne oss på en eller annen måte. Det er der når vi dusjer, og det er der når vi ser oss i speilet. Det er rett og slett det aller mest naturlige som finnes for oss, fordi det er oss. Så hvorfor er det da et såpass tabubelagt og provoserende emne?

Jeg ler stille for meg selv eller høyt sammen med andre når jeg ser at programmer som f.eks. Playboyjentene på TV3 sensurere brystvorter og rumpesprekker. Er det ikke nettopp derfor programmet er til, eller skal de virkelig få oss til å tro at dette er et program som skal belyse og bevise at Hugh Hefners kaniner egentlig er akkurat som nabojenta? Come on! Skal man sette fokus på kropp og sex, så for all del gjør det ordentlig!

Men kroppen er jo fysj og hysj. Jeg leste at det var foretatt en undersøkelse i USA (hvor ellers..?) som handla om foreldres oppfatning av hva som er skadelig for barna deres. Et overveldende, men ikke overraskende, flertall mente at to nakne kropper i seng med hverandre var mye verre enn å se et avkutta menneskehode. Jeg kan bare ikke fatte det! Altså; vi har alle en kropp, den ene forskjellig fra den andre, men tar man en titt under t-skjorta eller underbuksa, så er det der! Og sånn er det for oss alle.

Jeg har aldri opplevd at sex er et nei-tema, men liker heller ikke tanken på å blottlegge meg for folk. Alt som har med kroppen å gjøre er, for meg, en selvfølge og helt uunngåelig. Jeg hørte en gang at visse steder i verden blir en dame med menstruasjon faktisk brukt som torturmetode, hvor de lar henne henge over fanger sånn at blodet drypper ned over dem. Dette er visstnok en uutholdelig straff for den aktuelle fangen, i og med at en kvinnes mensblod er skittent og en stor skam. Kom igjen da, folkens! Det er bare sånn det er, og er gitt oss fra naturens side. Jeg forstår at dette er ubehagelig, og kunne ikke akkurat tenke meg å oppleve det selv, men hvorfor skal det (og da mener jeg kropp generelt) gjemmes og pakkes bort som noe skittent, urent og syndig? For hva kan vi egentlig gjøre med det? Vi er som vi er, og måten vi er konstruert på burde jo absolutt ikke få oss til å skamme oss over det! Burde vi ikke heller gjøre det beste ut av det, og glede oss over alt kroppen har å by på? Så lenge man gjør ting på en forsvarlig måte, syns jeg folk skal få gjøre akkurat det som passer dem. Halleluja!